Tidligere publisert i Primitive tider, 2014, 16 årg.
Utsyn av Håbakken sett mot vest
Fornyet innsikt i alderen og betydningen av bergkunsten i Ausevik, Flora, Sogn og Fjordane.
Fra helleristningene i Ausevik ble oppdaget for vel 80 år siden har de vekslet fra å bli knyttet til slutten av steinalderen og begynnelsen av bronsealderen, senere til jernalderen for så å bli knyttet til spesifikke perioder av både eldre og yngre steinalder. Vekslingen mellom tidsperioder skyldes først og fremst at dyrefigurer forbundet med fangststeinalderens veideristningstradisjon opptrer sammen med geometriske figurer som det har vært vanlig å knytte til langt yngre tidsrom. På grunnlag av nyere arkeologiske utgravninger som har gitt et helt nytt kildemateriale, vil jeg ta et oppgjør med tidligere forslag og argumentere for at bildene ble produsert i løpet av noen få hundreår, i slutten av senmesolitikum. Dette innebærer at Ausevik i sin helhet bør dateres til fangststeinalderen, og at bergbildene er samtidige med bergkunsten i Vingen som ligger litt lenger nord. Denne samtidigheten skaper dermed et enda bedre grunnlag for sammenligninger av det ikonografiske uttrykket fra begge lokalitetene, og et bedre grunnlag for å forstå bildenes rolle og betydning. Det finnes mange likheter mellom de to lokalitetene, men også en rekke forskjeller som bidrar til at de utfyller hverandre. Jeg vil også argumentere for at motivene, sammensetningene og lokalitetenes plassering har sammenheng med forhistoriske døderiter.
Plasseringen
Bergkunstlokaliteten Ausevik ligger ved Høydalsfjorden i Flora kommune i Sogn og Fjordane, i et småkupert område innerst i fjorden (Figur 1). Ristningene er hugget inn i flere nordvendte svaberg over et langstrakt område på vel 2000 m2, som i både mesolitikum og neolitikum – med litt høyere vannstand – har dannet et lite nes som stakk ut i fjorden. Den myke glimmerskiferen som det har vært lett å hugge bilder i er også tydelig påvirket av istidserosjonen som flere steder har etterlatt et plastisk og iøynefallende preg. Bergflatene er også preget av mange kvartsårer som later til å skille grupper av motiver fra hverandre. Lokaliteten er delt inn i 7 felt (Hagen 1969), med en rekke undergrupperinger (Walderhaug 1994) (Figur 2).
Oppdagelsen
Den første dokumentasjonen av ristningene i Ausevik ble gjennomført av Johs. Bøe i begynnelsen av 1930-årene (Hagen 1969). Denne omfattet om lag 300 figurer som ble funnet under tykke lag med torv (figur 3). Bøe hadde planer om at dokumentasjonen skulle samles i en større publikasjon som favnet om det meste av bergkunsten på Vestlandet, men dette ble aldri realisert. En del av hans betraktninger finnes likevel som upubliserte papirer i topografisk arkiv ved Universitetsmuseet i Bergen. Gjennom likhetene Bøe mente å se mellom Vingen og Ausevik ligger det i kortene at han hadde en oppfatning av at bergkunsten i Ausevik helst skulle dateres til slutten av yngre steinalder (Bøe 1932:34-36).
Studier i vestnorsk bergkunst
På slutten av 1960-tallet tok Anders Hagen, med publikasjonen Studier i vestnorsk bergkunst. Ausevik i Flora, opp igjen noen av problemstillingene til Bøe. Som grunnlag for sine analyser gjennomførte han dokumentasjonsarbeid i Ausevik fra 1963 til 1966 (Hagen 1969). I forkant måtte feltet atter ryddes for vegetasjon og jord som hadde dekket det til etter Bøes arbeid i 1930-årene (Hagen 1969), noe som også førte til en økning i antall dokumenterte figurer. Hagen var først og fremst opptatt av i hvilken grad det hadde vært kontaktflater mellom veidekunsttradisjonen og kulturene som ble sett på som opphavet for de såkalte jordbruksristningene, og mente at motivene i Ausevik var egnet til å belyse dette (Hagen 1969:5). Hagen så dyrefigurene som uttrykk for en jegerkultur og en fangstideologi, men samtidig mente han at de geometriske figurene måtte skyldes påvirkning fra et ”bondefolks kunstform og billedbruk” (Hagen 1969:90). Han argumenterte for at disse to tradisjonene ikke bare hadde smeltet sammen, men skapt motiver, stilformer og billedsammensetninger i Ausevik som var unike i nordisk sammenheng (Hagen 1969:79) (figur 4). Hagen hadde en sterk oppfatning av at det hadde vært en kulturdualisme i forhistorisk tid hvor fangstbefolkninger og jordbruksgrupper hadde eksistert side om side, og både tidvis og stedvis hatt kontakt med hverandre (Hagen 1967:180- 190). I dette resonnementet så han Ausevik som delvis samtidig med, og en videreføring av, tradisjonen i Vingen (Hagen 1969:112-119). Det sterke innslaget av geometriske figurer fikk likevel Hagen til å argumentere for at Ausevik burde dateres til bronsealder, sannsynligvis yngre bronsealder, men han var også av den klare oppfatning at en del uttrykk trakk dateringen av feltet helt opp i jernalderen (Hagen 1969:68).
Hagen mente det var hevet over tvil at geometriske figurer skyldtes kulturkontakt med et bondefolk lenger sør langs kysten, men var likevel ikke i stand til vise hvor denne påvirkningen kom fra (1969:90-95). En viktig innvending mot hans sterke påstander er nettopp de mange geometriske figurene som er kjent på gjenstander, åpne bergkunstlokaliteter og i huler i Vest-Europa, siden disse kan føres tilbake til både mesolitikum (bl.a. Brøndsted 1957) og paleolitikum (bl.a. Breuil og Obermaier 1935; Bégouën og Breuil 1958). Dette tok han imidlertid ikke hensyn til i sitt arbeid. Premissene som lå til grunn for tolkningene hans er dessuten problematiske siden han ”...har sett det som nødvendig å avgrense avhandlingen mest mulig. Denne avgrensning har (heldigvis) hindret meg i å foreta altfor omfattende streiftog til tidsepoker og kulturmiljøer jeg mener må være uaktuelle i denne sammenheng” (Hagen 1969:6). Han lukket med andre ord øynene for å se andre muligheter for dateringer av geometriske uttrykk enn de han allerede hadde bestemt seg for måtte finnes i bronse- og til dels jernalderen i Sør-Norge (Hagen 1969:8).
Fangst- eller jordbruksideologi
På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet gjennomførte Egil Bakka flere sammenligningsstudier av helleristningene i Vingen og Ausevik. Han var uenig med Hagen og mente bildene ved begge lokalitetene var uttrykk for en fangstideologi (Bakka 1973:166, 188). Med utgangspunkt i sin kronologiske firefase-modell for ristningene i Vingen, og likhet med de yngste fasene der, argumenterte han for at bergbildene i Ausevik burde dateres til mellomneolitikum (Bakka 1973:173). Senere fattet også Eva og Per Fett interesse for lokaliteten og mente å se forbindelser mellom motiver i den vestnorske bergkunsten, og bergkunst fra andre vesteuropeiske områder (Fett og Fett 1979:72). Særlige likheter fant de først og fremst i Storbritannia og Irland. De var dessuten uenige med Bakka (1973:168) i at det ikke fantes innflytelse fra jordbrukskunsten blant motivene i Ausevik, men støttet heller ikke Hagen i at bergkunsten skulle dateres til bronse- eller jernalder. Paret mente Ausevik var et resultat av de tidligste vesteuropeiske impulser som kom til våre områder og at lokaliteten skulle dateres til senneolitikum (Fett og Fett 1979:72-79).
Endringsprosesser i neolitikum
På midten av 1990-tallet førte Eva Walderhaug en del av problemstillingene knyttet til ristningene i Ausevik videre. Tidsmessig ble arbeidet konsentrert til tidsspennet mellom Hagen og Bakkas dateringsforslag, dvs. mellom fangststeinalderen og den etterfølgende bondekulturen. Hun sa seg langt på vei enig i Bakkas dateringsforslag til mellomneolitikum for det meste av bergkunsten i Ausevik (Walderhaug 1994:88). Samtidig fant hun i liten grad å kunne gå god for Hagens oppfatning at det blant motivene i Ausevik fantes noen vesentlig innflytelse fra miljøene bak de sørskandinaviske jordbruksristningene (Walderhaug 1994:68-70). Walderhaug så for seg at det hadde funnet sted en avvikling av aktiviteten i Vingen og at denne ble flyttet til Ausevik. Dette så hun som et resultat av et fangstsamfunns økende kontakt med jordbrukende grupper lenger sør. Hun mente også å se potensielle kontaktflater mot den megalittiske kunsten i Vest-Europa, selv om dette bød på kronologiske utfordringer (Walderhaug 1994:81). I tillegg ga Walderhaug ny aktualitet til et fåtall figurer i Ausevik som bare i beskjeden grad var berørt av tidligere forskere, men som hun mente representerte den siste og avsluttende fasen ved lokaliteten. Dette omfattet det eneste motivet Bakka fant av jordbruksrelaterte motiv i Ausevik og mente var en fotfigur (nr. 15 i figur 4). Bakka hevdet at denne figuren var fremstilt i en annen teknikk enn de øvrige, noe som skulle gi ryggdekning for at den var produsert på et senere tidspunkt (Bakka 1973:168; Walderhaug 1994:70). I tillegg omfattet dette noen figurer som ble oppfattet som trær, men ikke minst én figur omtalt som en båt i Bøes dagbøker (nr. 51 i figur 5). Walderhaug (1994:70-76) mente denne best kunne sammenlignes med båter av Gro Mandts A1-type. Mandt (1991:274-276) plasserer disse i tidsrommet fra senneolitikum til bronsealder. Walderhaug konkluderte med å foreslå en datering av bergkunsten i Ausevik til annen halvdel av mellomneolitikum/-overgangen til senneolitikum. Dette bygget hun på forbindelsen til Vingen, fellestrekk hun mente å finne i det nordnorske bergkunstmaterialet, impulser fra jordbrukende befolkninger i sør, og et mulig men svakt sammenfall med jordbrukskunsten i Sogn og Fjordane (Walderhaug 1994:88). Dette perspektivet ble senere videreutviklet sammen med Christopher Prescott og hans studier av bosetnings- og samfunnsutviklingen i slutten av neolitikum (bl.a. Prescott 1995). I dette samarbeidet ble det særegne uttrykket i Ausevik i enda større grad knyttet til endringsprosessene som fant sted fra og med siste halvdel av mellomneolitikum, knyttet til den Nordiske stridsøkskulturen, som i senere tid og sterkere grad er skilt ut som den såkalte MNB-fasen. Prescott og Walderhaug (1995:263) så fasen som en forberedelses- eller tilvenningsfase forut for de mer altomfattende endringene som de hevdet fant sted i den etterfølgende senneolittiske perioden, knyttet til Klokkebegerkulturen. I forberedelsesfasen mente de at det fortsatt eksisterte en innflytelse fra den eldre veideristningstradisjonen slik som i Vingen. Fra MNB av argumenterte de for at nye neolittiske innslag opptrådte i form av store forekomster av geometriske figurer i Ausevik. Endeliktet for Ausevik mente de var representert av elementer knyttet til jordbrukstradisjonen, med én båtfigur, én fotsåle og flere trær, som de mente gjorde sitt inntog i senneolitikum (Prescott og Walderhaug 1995:267).
Vingen og Ausevik – uløselig sammenknyttet?
Sammenligningsstudiene Bakka foretok av bergkunsten i Vingen og Ausevik, og ikke minst de enda grundigere analysene Walderhaug senere gjennomførte, har dannet overbevisende argumenter for at lokalitetene har sammenheng med hverandre. Likhetstrekk finnes også i både motiver og komposisjon, og på begge steder dreier det seg om motiver som er bygget opp av prikkhugde linjer. Likevel har de to lokalitetene vært forbundet med betydelige tidsforskjeller. Etter mange år med undersøkelser i Vingen, både arkeologiske og naturvitenskapelige har jeg funnet grunnlag for å tidfeste aktiviteten der til slutten av senmesolitikum (Lødøen 2003, 2009, 2014). Ausevik på sin side har, som nevnt over, oftest blitt knyttet til mellom- eller senneolitikum. Denne tidsmessige kontrast og dessuten tilknytning til fangstsamfunn på den ene siden og jordbrukssamfunn på den andre, skapte lenge en barriere for videre sammenligningsstudier.
Faglige interessekonflikter og nytt materiale – arkeologiske undersøkelser i 2005
Under årene med Riksantikvarens nasjonale bergkunstprosjekt (1996-2005) ble jeg oppmerksom på at torv og løsmasser som ble fjernet for å sikre bildene, inneholdt arkeologisk gjenstandsmateriale og trekull som kanskje kunne representere samtidskonteksten til bergkunsten. Materialet gav likevel ikke et godt grunnlag for datering. Flekker av flint, kvarts og kvartsitt ble stadig påvist i tilknytning til lokaliteten, mens vanlige neolittiske materialer som skifer og rhyolitt var helt fraværende. Det ble heller ikke dokumentert flateretusjert materiale, som er typisk for senneolitikum og bronsealder. Senere førte tilretteleggingen av feltet for publikum til undersøkelser av løsmasse- og vegetasjonsområder nær bergkunstflatene. Målet, og ikke minst forhåpningene knyttet til disse undersøkelsene, var at et eventuelt arkeologisk materiale ville bidra med en sikrere datering av bergbildene enn det tidligere studier, hovedsakelig basert på sammenligning med andre felt, hadde gitt (Lødøen 2007). To områder, henholdsvis rett sør og vest for Hagens felt II, ble undersøkt i 2005 (figur 2). Disse endte opp med nokså sprikende dateringsresultater (Lødøen 2007). I sør ble det påvist noen flint- og kvartsavslag i et trekullsjikt datert til slutten av senmesolitikum (4950-4840 cal. BC,Tua-5050). Umiddelbart vest for felt II ble en annen prøverute gravd helt ned til berget (figur 6), bare en knapp meter fra nærmeste hugde figur. Her ble det funnet en knakkestein og noen avslag av flint og kvartsitt i et ganske fett, trekullholdig gruslag. At knakkesteinen lå helt nede på berget, tett inntil ansamlinger av bergbilder, uten at det fantes mellomliggende sedimenter, gjorde det på dette tidspunktet nærliggende å tolke både knakkesteinen og trekullsjiktet, datert til begynnelsen av tidligneolitikum (3945-3790 cal. BC,Tua-6130), som samtidig med bergkunsten (Lødøen 2007:13).
Ettersom flere forskere (bl.a. Hagen 1969; Bakka 1973; Walderhaug 1994) hadde hevdet at Ausevik avløste ristningsaktiviteten i Vingen vurderte jeg i 2005 det som sannsynlig at det eldste trekullsjiktet i Ausevik datert til 4950-4840 cal. BC kunne knyttes til aktivitet i området før selve ristningsproduksjonen tok til. Trekullsjiktet med knakkesteinen datert til tidligneolitikum (3945-3790 cal. BC) var det derimot langt mer sannsynlig å sette i sammenheng med ristningsaktiviteten. I tillegg oppfattet jeg på denne tiden det som både sannsynlig og interessant at feltet representerte en tidligneolittisk fase i ristningsutviklingen i Vest-Norge, som fulgte etter den senmesolittiske tradisjonen som bl.a. finnes i Vingen. Dette innebar også en forskyvning bakover i tid i forhold til tidligere forskeres argumentasjon (f.eks Hagen 1969; Bakka 1973). En slik datering samsvarte også med de materielle og teknologiske endringene som fant sted nettopp ved overgangen fra senmesolitikum til tidligneolitikum.
Mer inngående undersøkelser av undergrunnen – arkeologiske undersøkelser i 2012
Undersøkelsene i Ausevik i 2005 avslørte at undergrunnen inneholdt viktige arkeologiske kilder som kunne bidra til tolkningen av bergkunsten, og de førte til en ny bevissthet om løsmassenes kildepotensial i området. Resultatene var likevel uklare, og dateringene fra toppen av torva viste en mulig forstyrret stratigrafi. I løpet av de etterfølgende årene ble det under skjøtsels- og konserveringsarbeid stadig dokumentert at utvasking og nødvendig torvbeskjæring – for å unngå at den tilrettelagte bergkunsten ble overgrodd – bidro til å ødelegge det vitenskapelige kildegrunnlaget ved felt II. I samråd med både fylkeskommune og Riksantikvaren ble det derfor gjennomført en sikringsundersøkelse i 2012 for å berge disse kildene for ettertiden. Undersøkelsen resulterte i helt nytt kildemateriale og en bedre innsikt i hva som har foregått i Ausevik og som trolig kan knyttes til bergkunsten (Lødøen og Tøssebro 2013) (figur 7). Fremfor alt ble det dokumentert et 15-20 cm tykt kulturlag som tyder på langvarig aktivitet ved feltet, og innhentet et langt bedre radiologisk dateringsgrunnlag i form av trekullprøver enn det som tidligere var dokumentert. Særlig interesse knyttet det seg til mektigheten i kulturlagsmassene som ble avdekket lengst sør i området. Her er det et naturlig søkk i berget som kan ha bidratt til særlig gode bevaringsforhold (Lødøen og Tøssebro 2013) (figur 7). Herfra ble det også tatt inn et større preparat av hele lagfølgen som vil oppbevares ved Universitetsmuseet i Bergen for fremtidige analyser (Lødøen og Tøssebro 2013). Den nye innsikten i jordbunnsforholdene etter undersøkelsene i 2012 viste med all tydelighet at bunnivået i prøveruta fra 2005 var forstyrret. Dateringen til tidligneolitikum må derfor forstås som sammenblandet trekull fra eldre og yngre faser og trolig et resultat av ryddeprosessene som foregikk på 1930- og 1960-tallet. Trolig var mektigheten av både torv og sedimenter lengre sør såpass omfattende at dette området fikk ligge mer uberørt under ryddearbeidene. Fra de ulike lagene ble til sammen 14 trekullprøver akseleratordatert. Resultatene fordeler seg fra 6200 cal. BC til 100 cal. BC (figur 8 og 9). Prøvene fra toppen av torven bekrefter tendensene fra 2005, at denne delen av lagfølgen er preget av forstyrrelser. Kulturlaget som dominerer lagfølgen og later til å representere hovedaktiviteten i dette området ble datert til 5000 - 4600 cal. BC.
Det er selvsagt mest nærliggende å knytte dette tidsrommet til produksjonen av bergkunsten. Dateringen støttes også av Morten Ramstads (2000) argumentasjon ut fra strandlinjestudier, om at feltet skal dateres til senmesolitikum. Resultatene som nå foreligger representerer imidlertid en enda bedre tidsavgrensning av aktiviteten som har foregått ved feltet. I tillegg underbygges tidsrommet av den eldste dateringen fra 2005. Slående og mest interessant er likevel sammenfallet i tid med Vingenristningene, som er datert til tidsrommet 4900 - 4200 cal. BC, med en mulig eldre bruk så langt tilbake som 5400 cal. BC (Lødøen 2014). Samlet har dette skapt et helt nytt utgangspunkt, og ikke minst en bedre forklaring av de store likhetene mellom figurene ved de to lokalitetene. Dette viser også at geometriske figurer opptrer langt tidligere i våre områder enn tidligere antatt, og tar et endelig oppgjør med Hagens oppfatning at disse utelukkende må knyttes til jordbrukssamfunn i bronse- og/eller jernalder. I tillegg skaper det et nytt utgangspunkt for å vurdere tidsavgrensningene for figurene som det er hevdet fremstiller både én båt, én fotsåle og flere trær (Walderhaug 1994:69-70). Disse figurene inngår dessuten i sammenhenger med andre motiver på bergflatene i Ausevik, bl.a. mange dyrefigurer. Jeg finner det derfor naturlig at samtlige skal knyttes til det samme tidsrommet. Gjenstandsmaterialet som ble avdekket ved undersøkelsen i 2012 bestod stort sett av avslag og flekker av flint og kvartsitt, i tillegg til påfallende mange knakkesteiner. Sistnevnte har ikke karakter av å ha blitt benyttet til å hugge selve bergkunsten, noe disse må ha vært helt uegnede til, ettersom alle har en bred og butt karakter (figur 10). Det høye presisjonsnivået for alle linjer og uthugde partier gjør det dessuten mer sannsynlig at indirekte teknikk er benyttet under prikkhuggingen. Knakkesteinene kan heller ikke ha blitt benyttet som slagredskap i en slik sammenheng, ettersom det ville ført til en større oppknusing av kontaktflaten enn det som er tilfellet. Trolig har de hatt et helt annet bruksområde, som bare indirekte kan knyttes til bergkunsten. Det er også verdt å merke seg at knakkesteinene ble funnet under, eller umiddelbart ved siden av flere store steiner innenfor løsmasseområdet (Lødøen og Tøssebro 2013). Knakkesteinene kan kanskje settes i sammenheng med andre prosesser og praksiser ved lokaliteten, noe jeg kommer tilbake til senere.
Sammenligning av Ausevik og Vingen
Samtidigheten i bruken av Ausevik og Vingen leder selvfølgelig frem til betydningen av feltene og forståelsen av ikonografien. Dette er det ikke mulig å gå detaljert inn på her, men jeg vil ta for meg de viktigste trekkene. Tradisjonelt er bergkunstlokalitetene i Ausevik og Vingen satt i sammenheng med jakt, hvor bergbildene var del av magiske tilnærminger for å få kontroll over byttedyr (Brøgger 1925:78; Bøe 1932; Hagen 1969:103; Bakka 1973:157). Tilnærmingene har ofte endt i nokså selvforsterkende slutninger; dyrefigurene er lettest å erkjenne og ettersom arkeologisk og osteologisk materiale fra samtidige boplasser kan vise til jakt på de samme dyrene er det ofte konkludert med at fremstillingene har sammenheng med jakt. Selv om teoriutviklingen innenfor faget har åpnet for å se helt andre perspektiver, vender en stadig tilbake til jaktaspektet (bl.a. Johansen 1991; Gjerde 2010:9). Reduksjon av dyr til utelukkende jaktbart vilt bryter imidlertid med utallige etnografiske eksempler som gir særskilte dyr en opphøyet betydning innenfor både samfunnsorganisering og religion (bl.a. Hultkrantz 1953; Levi-Strauss 1970; Lewis-Williams 1981; Morphy 1989). Blant motivene i Ausevik og Vingen finnes heller ikke ett eneste eksempel på at dyrene – hovedsakelig hjortedyr – inngår i fangst eller jaktsammenhenger. Jeg bestrider selvfølgelig ikke at det ble jaktet på hjortedyr i steinalderen, men sammenhengene dyrene inngår i ved bergkunstfeltene er ikke først og fremst knyttet til jakt. Det finnes riktignok enkelte fremstillinger som kan oppfattes som eksplisitte jaktscener andre steder i Skandinavia, f. eks. i Alta, og ved Nämforsen i Sverige. Målt opp mot det store antall dyrefremstillinger innenfor dette området, vil jeg likevel påstå at jaktscenene er få. Jeg er heller ikke sikker på om det er selve jakten som står i fokus, verken i Alta eller ved Nämforsen, men snarere samhandlingen mellom mennesker og dyr – uttrykk som vi på langt nær har forstått.
En annen funksjon som er tilskrevet både Ausevik og Vingen er at dette er steder for kommunikasjon mellom ulike stammer eller grupper og at lokalitetene har vært rene møtesteder (bl.a. Walderhaug 1994:107-108; Bergsvik 2002:309-311). Dette synes å være en vanlig oppfatning av mange bergkunstfelt uten at en går nærmere inn på hva som egentlig har foregått ved feltene (bl.a. Baudou 1993; Forsberg 1993; Gjerde 2010:409). Funnmaterialet er imidlertid sparsomt og motivene knyttet til hvert av feltene later til å være preget av en ensartet teknikk, utforming, og organisering (Bakka 1973; Walderhaug 1994). Dette tyder etter min mening på at lokalitetene ble benyttet av et fåtall mennesker (bl.a. Lødøen 2003, 2009). Både Ausevik og Vingen ligger i et område som er preget av store likheter i både gjenstandsmateriale, boplassorganisering og teknologi (Skjelstad 2003:118-121). Dette knytter lokalitetene til den samme materielle kultur og tradisjon. De to lokalitetene er likevel svært forskjellige, og lenge hadde jeg problemer med å forstå hva som kunne ha dannet utgangspunktet for at Ausevik ble valgt som helleristningslokalitet. Vingen som er del av et dramatisk landskap omgitt av stupbratte fjell, fosser og særskilte vindfenomen har vært lettere å se for seg som arena for ritualer eller sakral virksomhet. Nettopp på steder hvor fjell, himmel, foss og sjø møtes, viser etnografiske eksempler at passasjer til andre kosmologiske nivå finnes, og er følgelig steder hvor det er lettere å komme i kontakt med de rette kreftene (Mebius 1968; Bäckman 1975; Jordan 2003; Harvey 2005). At bergkunsten er tolket som kommunikasjon med en underverden har bygget under en slik forståelse (bl.a. Lewis- Williams og Dowsen 1990). Ausevik på sin side har ingen landskapstrekk som er spesielt dramatiske eller iøynefallende tett innpå seg, bortsett fra de plastiske formene og de mange kvartstårene. Det finnes riktignok noen fjellmassiver nordøst for stedet som enkelte har forsøkt å se i sammenheng med lokaliteten (Hagen 1969:10; Viste 2003:103), men dette er etter min mening ikke særlig overbevisende.
Det rituelle landskapet
Det jeg likevel mener er fellesnevneren, er helleristningsfeltenes tilbaketrukne lokalisering i forhold til hvor vi har funnet flest boplasser fra det samme tidsrommet. Vingen ligger geografisk lengre inn i landet i forhold til bosetningsområdene ved Skatestraumen og Rugsund. Ausevik ligger på tilsvarende måte øst og lenger inn enn flere ansamlinger av bosetninger fra senmesolitikum ved Flora-bassenget, langs Brandsøysund og ved ytre Eikefjord, hvor også diabasbruddet ved Stakaldeneset ligger. I denne lokaliseringen mener jeg det ligger en strukturering – en horisontalgrense – som de senmesolittiske samfunnene langs kysten hadde en klar bevissthet om, og forholdt seg aktivt til. Dette gjelder ikke bare Vingen og Ausevik men de fleste veideristningsfelt, som ofte har en plassering langs fjordsystemer langt innenfor kysten (se Lødøen og Mandt 2010). I senmesolitikum later boplassene til å bli konsentrert til strømmer og smale sund ute ved kysten. Samtidig øker boplassene i omfang, kultur-lagene i tykkelse, (Olsen 1992:237; Warren 1994:89; Bergsvik 2002), og bruken av lokale råstoffer tiltar (Skjelstad 2003). Samlet tyder dette på større grad av bofasthet, og en sterkere tilknytning til kystområdene. Dette kan ha organisert virksomheten som bergkunstfeltene representerte bort fra den befolkede ytterkysten og innover i landskapet. Jeg ser ikke bort fra at denne organiseringen har sammenheng med, eller til og med kan ha bidratt til, en kosmologisk grunnoppfatning hvor nettopp indre områder i større grad ble knyttet til rituell og kosmologisk virksomhet.
Selv om kosmologi oftest oppfattes å ha en vertikal karakter er det kjent flere etnografiske eksempler på at slike kan ha andre orienteringer, bl.a. langs horisontalplanet (bl.a. Anisimov 1963; Zwelebil 2008). Jeg mener dette bidrar til å forklare hvordan Ausevik og mange andre veideristningsfelt skal forstås, og det bygger dessuten opp under bergkunstens betydning. En slik strukturering harmonerer også med distribusjonen av offerfunn fra mesolitikum som later til å ha en særlig konsentrasjon innover i fjordene i Vest-Norge, hvor boplasser er fraværende (Lødøen 1995, 2010; Gundersen 2004). Det finnes likevel noen få bergkunstfelt som bryter med dette mønsteret, men dette er gjennomgående små felt, og som oftest bare med dyrefigurer. Et slikt finnes ved Brandsøysund hvor det er hugget noen få figurer inn i en liten steinblokk. Betydningen av disse feltene, målt opp mot de større bergkunstlokalitetene er foreløpig uklar. Likheten med både Vingen og Ausevik i dyrefigurenes utforming gjør det likevel åpenbart at her kan det trekkes forbindelseslinjer. Kanskje bidro bildene i steinblokken til at de rette hjortedyrene ble ledet innover til Ausevik, eller mellom Vingen og Ausevik, hvor de kunne ta del i mer komplekse sammenhenger.
Betydningen av Vingen og Ausevik – et tolkningsperspektiv
Det jeg likevel vil trekke frem som den viktigste grunnstrukturen ved Ausevik og Vingen er samspillet mellom dyrefigurer og menneskefigurer, og ikke minst menneskefigurenes karakter. Selv om sistnevnte ofte er sterkt stiliserte vil jeg hevde at de fleste er ment å forestille skjeletter. Hagen (1969:59) har tidligere vært inne på dette for enkelte av figurene i både Ausevik og Vingen, men uten at dette ble satt inn i videre sammenhenger. Sikke Viste (2003:137) har også trukket frem dette momentet og argumentert for en sammenheng med sjamanistisk praksis. Hennes konklusjoner blir likevel av nokså generell karakter. Viste (2003:116) argumenterer blant annet for at skjelettmotivene kan være uttrykk for sjamanens drakt, eller være er et symbol på transe. Det finnes en stor variasjon i fremstillingen av menneskefigurene, men jeg vil fortsatt hevde at det overveiende flertall, forseggjorte så vel som stiliserte, er rene skjeletter. I tillegg mener jeg det er noen få som kanskje kan forstås som før-stadier av denne tilstanden – hvor vev er i fred med å frigjøres fra skjelettet. Ofte er menneskefigurene fremstilt med en strek eller åpning mellom beinene, tolket som uttrykk for kjønn (bl.a. Bakka 1973:157). Jeg vil derimot hevde at det utelukkende dreier seg om fremstillinger av bekkenpartiet. Dette synes etter min mening understreket i de tilfeller hvor kombinasjon med ribbein levner liten tvil om at det dreier seg om fremstillinger av det nakne skjelett (figur 11). Foruten hender og føtter, fremstilt som vevløse knokler synes det å være et særlig fokus på ribbein, ryggrad og bekken både i Ausevik og i Vingen. Jeg mener denne skjelettstrukturen ikke kan forstås som noe annet enn et bevisst og trolig institusjonalisert uttrykk for behandlingen av døde mennesker. Hvorfor skulle en ellers ha et slikt fokus på skjelettet? Etter min mening innebærer dette at bildene har sammenheng med ekskarnasjon, noe som igjen tyder på at sekundærbegravelser eller sekundærhåndtering av døde fant sted i denne perioden.
De gjentatte skjelettmotivene i både Vingen og Ausevik, tyder på at døde kropper ble liggende, eller ble gravd ned til alt vev var borte, kanskje som del av en innledende primærbegravelse. Deretter fant en etterfølgende sekundærbegravelse eller sekundærhåndtering av menneskers endelikt, sted. Funn av begravelser fra steinalderen i Vest-Norge er få, og det eneste kjente materialet fra senmesolitikum er fra henholdsvis Grønehelleren i Solund (Jansen 1972) lengre sør i Sogn og Fjordane og fra Vistehola i Stavanger (Brøgger 1908; Indrelid 1978, 1996). Tidfestingen av Grønehelleren hvor det ble funnet fire individer er noe problematisk (Jansen 1972), men det er argumentert for at dette kan være én eller flere tilfeller av senmesolittiske begravelser (Indrelid 1996:55). Det beskjedne antall graver som er funnet kan dessuten tyde på at disse er unntak fra den normale håndteringen av døde i denne perioden (Bjerck 2008:101). Følgelig kan dette bygge under at sekundærbegravelser har vært den rådende praksis i løpet av mesolitikum.
Primær- og sekundærbegravelser
Trekker man inn mesolittisk kildemateriale fra andre deler av Europa er det på det rene at jordfestebegravelser på samme måte som i Vest-Norge forekommer. Mange steder finnes de i betydelige omfang. I forhold til det lange tidsperspektivet som perioden representerer er antall graver som er gjenfunnet likevel få (Grünberg 2000). I tillegg er det over hele kontinentet funnet mange eksempler på bevisst ekskarnasjon, oppdeling, eller manipulasjon av skjeletter i denne tidsperioden (bl.a. Radovanovic 1996; Grünberg 2000; Nilsson Stutz 2003). Dette åpner i seg selv for en dypere diskusjon av hva slags døderiter og begravelser som har vært rådende, og hvem det egentlig var som endte opp som del av jordfestebegravelser og hvem som ble manipulert og oppdelt etter døden. Det er dessuten argumentert for at oppdeling av skjelettet (desartikulering) var den rådende praksis gjennom det meste av mesolitikum, men at det mot slutten av perioden utvises større respekt for skjelettets integritet (Cauwe 1998, 2001: 47; Nilsson Stutz 2003:349). Dette finner sin støtte i at vi i slutten av senmesolitikum finner flere større gravfelt i Sverige og Danmark – slik som Skateholm og Vedbæk, hvor de aller fleste skjelettene er intakte (Albrethsen og Brinch Petersen 1976; Larsson 1988; Nilsson Stutz 2003). Undersøkelser av disse gravfeltene viser likevel at det hersket en klar bevissthet om prosessene avdøde mennesker eller levningene av dem gikk gjennom, ettersom graver later til å ha blitt åpnet, skjeletter fortsatt manipulert, men i beskjeden grad, og at gravene deretter ble lukket igjen (bl.a. Larsson 1988; Nilsson Stutz 2003). Eksemplene viser også at en fortsatt praktiserte sekundærbehandling av gravlagte individer. Jeg mener det er nærliggende at en lignende ide eller uttrykk ligger bak fremstillingene av skjeletter i bergkunsten i Ausevik og Vingen. De later gjennomgående til å være nokså intakte, men likevel mangler flere av dem ribbein, armer eller t.o.m. hodet. Graver og bergkunst fra denne perioden utfyller dermed hverandre. Slike ekskarnasjonsprosesser mener jeg det er naturlig å se i sammenheng med håndteringen av sjel og kropp, som etnografiske eksempler viser til som vanlige skillelinjer hos de fleste tradisjonelle fangstbefolkninger (bl.a. Hultkrantz 1953; Ingold 1986). Innbakt i dette ligger også troen på regenerasjon og den stadige vekselvirkning av individers gang fra en levendeverden til en døde- eller underverden (Hultkrantz 1953; Guemple 1994). Det finnes et stort komparativt arkeologisk, etnografisk og religionsvitenskapelig materiale som omfatter sekundærbegravelser (bl.a. Hertz 1960 [1907]; Huntington og Metcalf 1979; Bloch og Parry 1982; Bloch 1992). Perspektivene og teoriene varierer, men en fellesnevner later til å være knyttet til hvordan avdødes sjel og kropp behandles og transformeres (Hertz 1960 [1907]). Primærbegravelsene handler ofte om å håndtere sjelen og individet. Under de etterfølgende sekundærbegravelsene, hvor individet ikke lenger har en like sterk tilstedeværelse, håndteres de gjenværende bein og man knytter disse sterkere til kollektive strukturer i samfunnet, som gruppe eller slekt (bl.a. Bloch 1992:4).
Under sekundærbegravelsene forekommer ofte manipulasjon av skjelettene som del av kollektive uttrykk for bl.a. å bygge opp under gruppeidentitet og fellesskap (Bloch 1992:4). Jeg mener motivene i bergkunsten tyder på at manipulasjon eller desartikulering av skjelettene fortsatt var en naturlig del av etterlivet i Vest-Norge og resten av Skandinavia også i slutten av senmesolitikum. Flere av bergbildene antyder etter min mening at hode og armer er fjernet. For noen figurer gjelder dette også ribbein eller bare noen av dem. Andre steder er menneskefigurene fremstilt deformerte, med armer og bein strukket i ulike retninger som kanskje kan forstås som nettopp manipulasjon med skjelettet (Hagen 1969:fig 4, fig 34). At skjeletter nå fremstilles synes likevel å antyde at både manipulasjon og oppdeling ikke er like omfattende som tidligere. Undersøkelser av mesolittiske graver både ved Vedbæk på Sjælland i Danmark og Skateholm, Skåne i Sverige, viser at ribbein etter en tids begravelse skilles naturlig fra ryggraden (Nilsson Stutz 2003). Dette kan i seg selv tyde på at menneskefigurene uten ribbein eller bare med noen få er ekskarnerte individer fremstilt etter en tids nedgraving, eller annen behandling av vevet. Når det gjelder undersøkelsen av Grønehelleren, er det interessant at Kristian Jansen (1972:58) trekker frem at det ene skjelettet var svært godt bevart men likevel manglet både brystbeinet og et stykke av kjevepartiet, uten at han kunne forklare hvorfor. Kanskje tyder nettopp dette på fortsatt manipulering av skjeletter, og at graven har blitt åpnet og de nevnte deler tatt ut. Andre mer eksplisitte eksempler på manipulasjon eller oppdeling av skjelett i Skandinavia er påvist ved Kanaljorden i Motala i Östergötland i Sverige. Her har menneskekropper vært gjenstand for omfattende oppdeling, hvor hodeskallene har blitt plassert på stolper nedsenket i vann (Hallgren 2011a, 2011b). Kanskje er funn av hodeskaller og enkeltfunn av menneskebein datert til mesolitikum fra Søgne i Vest-Agder og ved Bleivik i Rogaland et resultat av tilsvarende sekundærbegravelser (Sellevoll og Skar 1999; Bjerck 2008:97). Disse eksemplene er alle datert til tidligere tidsrom enn både Ausevik, Vingen, Vedbæk og Skateholm, og tyder på at oppdelingene av skjelettene var mer omfattende i de tidligere periodene (Bjerck 2008 75-78; Hallgren 2011a, 2011b).
Bildenes rolle og funksjon
Blant de viktigste problemstillingene for bergkunstforskning er hvilken rolle bergbildene har hatt innenfor sin samtidskontekst. Hva er det motivene egentlig forteller? Hva er det de gjør? Og ikke minst; hva har egentlig foregått ved de ulike feltene, utover det åpenbare at bilder har blitt hugget i berg? Dette vil selvfølgelig være evige spørsmål. Bergbilder er ofte satt i sammenheng med kommunikasjon mellom en levendeverden og en underverden (Lewis-Williams og Dowson 1990). Innenfor en slik forståelsesramme finner jeg det sannsynlig at kosmologiske budskap som var knyttet til døderitene, og som kan ha foregått ved bergkunstfeltene, ble hugget inn i berget. Bildene ble trolig laget av spesialister, som hadde evnen til å kommunisere med andre kosmologiske nivå og som også kan ha hatt ansvaret for døderitene. Motivene som er hugget inn i berget kan derfor ha bidratt til at kropper under ekskarnasjon og eventuell desartikulering ble gitt en riktig håndtering i overgangen mellom den levende og en hinsidig verden. Kanskje sikret bildene at sjelen tok den rette veien? En nærliggende tolking kan være at det nettopp var ved bergkunstlokalitetene at de døde kroppene ble gravd ned, eller at de på en eller annen måte gikk gjennom en primærbegravelse. Etter en tid kan levningene eller skjelettrestene ha blitt hentet frem igjen for sekundærbehandling, som kan ha vært oppdeling, gjenbegravelse av bein i nærheten av bergkunsten eller andre steder, eller at skjelettet eller deler av det ble fraktet tilbake til boplassene. Dette kan være med på å forklare at gravene fra perioden er få, men at det samtidig er funnet menneskebein i boplasskontekster (f.eks. Bjerck 2008:101). Her finnes dessuten et representativitetsproblem ettersom bevaringsforholdene i Vest-Norge er svært dårlige for bein. Disse er ofte så fraksjonerte, at osteologiske analyser kan ha problemer med å skille mellom menneske- og dyrebein (Bradley og Crabtree 2012). Fra øvrige deler av Skandinavia er det dokumentert et stort antall menneskebein i boplasskontekster som underbygger en slik sekundærhåndtering (bl.a. Newell et al 1979; Larsson et al 1981). En annen like sannsynlig tolkning er imidlertid at primærbegravelsene fant sted nært boplassene og at bare deler av skjelettene ble tatt med til Ausevik. Dette kan fremtidige undersøkelser bidra til å avklare.
Dødens dyr
I Ausevik, som i Vingen, inngår skjelettfremstillingene i nære sammenhenger med hjortedyr, som dermed later til å spille en sentral rolle i dette dødescenarioet. Noen steder later de til å omringe skjelettene, mens andre steder ser det ut som om skjelettene leder dyrene i ulike retninger. Ettersom jeg er overbevist om at dette dreier seg om skjeletter av mennesker finner jeg det også sannsynlig at det mange steder dreier seg om døde hjortedyr. Her er det imidlertid rom for flere tolkninger. Mange dyr med kroppsdekor, som kan minne om skjelettstruktur med ribbein, ikke ulikt menneskefigurene, kan kanskje representere døde dyr. Motsatt kan figurer som er helt uthugget eller er uten kroppsdekor representere levende dyr. Materialet er stort og omfattende, til dels kan det også være et kronologisk forhold som må tas med i betraktning. Dette er det ikke mulig å komme nærmere inn på i denne sammenheng. Likhetene mellom Vingen og Ausevik viser likevel tydelig at hjort og skjeletter danner sterke forbindelser. Dette kan etter min mening forstås som en ideologisk eller religiøs grunnstruktur for disse samfunnene.
Regenerasjon
Et slående trekk både i Ausevik og Vingen er fremstillinger hvor skjelettmennesker later til å sitte overskrevs på ryggen til hjortedyr. Disse mener jeg det er nærliggende å forstå som den endelige ferden for et menneskes etterlevninger, hvor skjelettet føres videre til et annet kosmologisk nivå eller til en annen tilstand. En alternativ forklaring kan være at dette gir uttrykk for hvordan sjelen, skjelettet eller de gjenværende beinene ble håndtert. Den lange smale halsen og fravær av gevir kan dessuten tyde på at en slik rolle først og fremst ble oppfattet å være tilstede hos hunndyr (figur 12). Følgelig er det interessant å se dette i sammenheng med regenerasjon, hvor nettopp hunndyr gir nytt liv, eller bidrar til regenerasjon av liv, men tar også med seg døde. Lignende perspektiver er kjent fra en rekke etnografiske eksempler (bl.a. Guemple 1994; Willerslev 2007:32,105; Zvelebil 2008:44) og understreker de nære båndene mellom mennesker og dyr. Relevante samtidige paralleller finnes også andre steder, bl.a. i Alta – hvor skjelettmennesker later til å være fremstilt på ryggen av reinsdyr, noe som kan være et uttrykk for beslektede døderiter som i Ausevik (Berg 2003:17). Et sentralt trekk ved mange av de mesolittiske begravelsene funnet i Europa er at hjortedyr i en eller annen form inngår i gravinventaret og bygger opp under de samme forbindelsene som vises i bergkunsten. Det dreier seg både om svært eksplisitt bruk av hjortegevir (bl.a. Larsson; 1988; Kannegaard Nielsen og Brinch Pettersen 1993; Grünberg 2000), eller hjortebein sammen med skjelett av mennesker i flere graver (Grigson and Mellars 1987; Larsson 1988). Deponering av både menneskebein og hjortebein i offerkontekst er også dokumentert andre steder (Conneller 2006:139-164). En forklaring er at hjortedyrene ble oppfattet som sjeledyr som er kjent fra mange etnografiske eksempler. Slike dyr sørget for å overføre sjelen fra et avdødd til et nyfødt individ, og bidro til den nødvendige regenerasjon (bl.a. Hultkrantz 1953:412-430; Guemple 1994:118-124). Samlet understreker dette nære åndelige forbindelser, eller til og med slektskap, mellom hjortedyr og mennesker. Dette har selvfølgelig også betydning for hvordan vi tolker ansamlinger av hjortebein og gevir fra hellere og i tilknytning til boplasser – som kanskje må sees i sammenheng med håndteringen av menneskebein og skjeletter. I den sammenheng er det bl.a. interessant å trekke frem Skipshelleren i Hordaland som ligger i bunnen av et fjordsystem, innenfor den foreslåtte horisontalgrensen. Her er det funnet et omfattende beinmateriale av bl.a. hjort, som er datert til senmesolitikum, mens gjenstandsmaterialet er svært beskjedent (Bøe 1934; Indrelid 1978; Matland 1990).
Jeg finner det nærliggende at disse ansamlingene av bein i like stor grad kan ha sammenheng med regenerasjon og kosmologi, som med fangst og bosetning. Gjennom primærbehandlingene ble individets sjel håndtert, og underverdenen orientert gjennom bergkunsten. Gjenværende bein kunne deretter inngå i sammenhenger styrt av gjeldende tradisjoner og regler. Sistnevnte kan ha vært deponering nært boplassene, noe som styrket både gruppeidentitet og slekt, hvor enkeltdeler ble deponert i henhold til både landskap og kosmologi. I Ausevik kan primærbehandlingene ha funnet sted i nærheten av de større steinene innenfor det utgravde området ved felt II. Alternativt har dette vært åsted for den etterfølgende sekundærbehandlingen av gjenværende bein. De omtalte knakkesteinene kan da ha hatt sammenheng med oppdeling eller til og med oppknusing av skjeletter? Fremtidige naturvitenskapelige tilnærminger ved bruk av fosfatanalyser eller andre metoder, i tilknytning til bergkunstfeltene kan kanskje bidra til å gi oss sikrere svar. Det er også mulig å tenke seg at den endelige deponeringen for ekskarnerte kropper var i fjorden utenfor Ausevik. Sjøen, eller vann, som ved Kanaljorden i Motala, kan dermed ha vært den naturlige passasjen for de gjenværende levningene, som kunne senkes ned til en underverden. Knytter vi dette opp mot funnmateriale fra bl.a. Sverige, Danmark, Storbritannia og Irland, later deponering av skjelett, skjelettdeler, eller kropper, i vann eller sjø å ha funnet sted som intensjonelle handlinger (bl.a. Grøn og Skaarup 1991; Conneller 2006:139-164). Det er også argumentert for at dette representerte det normale, og at begravelser på land var unntakene (Strassburg 2000).
Ulike stammer eller etniske grupper?
Selv om det er store likheter mellom Ausevik og Vingen er det også noen forskjeller. Særlig fremtredende er de mange tuftene i Vingen, som det ikke er funnet noen av i Ausevik. Undersøkelser i Vingen tyder på at disse bare er benyttet sporadisk og kan kanskje settes i sammenheng med nettopp gjennomføringen av døderitualene. Flere av dem er omgitt av skjelettfigurer på berg og på jordfaste steiner (Lødøen og Mandt 2012; Lødøen 2014). Det er dessuten funnet løse ristningsstein inni tuftene som i enda sterkere grad kan knytte tuftene til kosmologisk aktivitet og døderiter. Samtidig er redskapsinventaret beskjedent (Lødøen 2014). Tilsvarende tufter eller innretninger kan også ha vært tilstede i Ausevik, men har blitt dyrket bort, eller ødelagt av avtorvingene på 1930- og 1960-tallet. Praksis kan også ha vært av en annen karakter i dette området.
En annen forskjell er antall dyrehodestaver, som er hyppig forekommende i Vingen, mens bare et fåtall finnes i Ausevik. De mange geometriske figurene i Ausevik har kanskje sin parallell i figurene Egil Bakka (1973) tolket som vulvafigurer i Vingen og er etter mitt syn ikke uttrykk for noe seksuelt. Kanskje er disse heller uttrykk for en innfallsport til det hinsidige eller til en verden under den levende og under bergflaten i Ausevik. Flere steder i Vingen og Ausevik er hjortedyr fremstilt som om de kommer ut av, eller er på vei inn i, slike figurer (figur 4). I Ausevik er en av disse plassert i bunnen av en fordypning i berget som nesten alltid er fylt med vann, som for å understreke at dette har sammenheng med innfallsveier til det underjordiske. Bergflaten i Ausevik ble kanskje oppfattet å være særlig egnet til å trenge inn i, siden bergflaten er så myk og lett å hugge i. Dette kan kanskje forklare det store antall geometriske figurer som er spredt rundt på bergene. I Vingen var det mindre behov for å hugge inn slike passasjer i berget da hulrom i urer og mellom blokker sørget for den samme adkomsten til det underjordiske (Lødøen 2010). Forskjellene som eksisterer mellom Ausevik og Vingen kan kanskje knytte de to feltene til to ulike grupper. Disse delte den samme ideologi, kosmologiske grunnoppfatning og materielle kultur, men hadde likevel sine forskjeller i ikonografisk uttrykk og sammensetning. Det synes nærliggende å forstå både Ausevik og Vingen som to områder hvor en har delt mange sentrale oppfatninger, men hvor lokale ansvarlige – for det som synes å være døderiter – har hatt ulik praksis, uttrykk og forståelse. Begge steder er det dessuten tydelig at bergkunsten har vært tilpasset, eller har tatt utgangspunkt i de lokale områdenes karakter og topografi.
Religionsendring i senmesolitikum?
Produksjon av bergkunst later til å oppstå som fenomen i både Vingen og Ausevik etter midten av senmesolitikum, og til å gå ut av bruk før neolitikum. Aktiviteten pågår med andre ord bare i noen få hundre år. Dette kan settes i sammenheng med generelle tendenser i hele Skandinavia (Bjerck 2008:105; Gjerde 2010:394; Lødøen og Mandt 2010). Jeg finner det sannsynlig at bergkunst ble inkludert som et nytt tilleggsmoment for døderiter i siste halvdel av senmesolitikum, og resulterte i lokaliteter som Ausevik. Dette kan henge sammen med religionsendringer som fant sted på denne tiden, kanskje som et direkte eller indirekte resultat av større bofasthet eller andre kulturelle endringer. I Ausevik er det funnet flere strandbundne steinalderlokaliteter nedenfor bergkunstflatene, datert til mellommesolitikum (Olsen og Alsaker 1984). Fra undersøkelsene i 2012 foreligger det også tre dateringer som kan ha sammenheng med aktivitet i området før ristningstiden (figur10). Kanskje ble området også tidligere benyttet til døderiter eller annen sakral aktivitet. I så måte er flere uavhengige funn av mesolittiske økser – alle av Stakaldenesdiabas – ved Ausevik, interessante. Kanskje representerer disse offerfunn, og underbygger at dette området, som så mange andre innover langs fjordene, ble benyttet til rituell eller seremoniell aktivitet før bergkunsten ble hugget (Walderhaug 1994:103; Lødøen 1995:106; Gundersen 2005:112-115). Dette understreker at særlige oppfatninger kan ha blitt tillagt områdene som ligger lengre inn i landet og øst for bosetningsområdene ute ved kysten i denne perioden.
Kosmologi og råstoff
Endelig er det selvfølgelig nærliggende å se Ausevik i sammenheng med aktiviteten som har foregått ved og omkring diabasbruddet ved det nærliggende Stakaldeneset (Olsen og Alsaker 1984). Både produksjon av gjenstander og uttak av råstoff settes ofte i sammenheng med transformasjonsprosesser og kosmologi (Helms 1993:19). Knyttet til bruddvirksomheten som har arbeidet seg ned og inn i fjellet, ned mot en underverden og et døderike, kan det ha vært et sterkt behov for å håndtere kosmologiske krefter, noe som er kjent fra etnografiske eksempler (bl.a. Mc Bride & Harrison 1981; Helms 1993; Lødøen 2010). Kosmologiske forhold som ble håndtert både ved bergartsbruddene og ved bergkunstfeltene kan ha medført at disse spesialiserte virksomhetene var nært forbundet. Etnografiske eksempler viser at transformasjons- og produksjonsprosesser, eller annen rituell virksomhet som innebærer kontakt med kosmologiske nivå, kan slippe løs farlige krefter som det er viktig å holde borte fra samfunnet og tidvis behov for å hemmeligholde (Balandier 1968:89-92; Herbert 1984:32ff; Helms 1993:59-61) noe som også underbygger den tilbaketrukkede plasseringen av bergartsbrudd og ikke minst bergkunstfelt. Dette synes også understreket gjennom plasseringen til andre bergartsbrudd i Europa, fra steinalderen, som ofte finnes på vanskelig tilgjengelige steder, langt unna bosetningsområdene (bl.a. Bradley & Ford 1986, Patton 1993). Det samme gjelder også grønnsteinsbruddet på Hespriholmen ved Bømlo i Hordaland, som riktignok er plassert på motsatt side av den foreslåtte kosmologiske horisontalgrensen og langt til havs, men på samme måte i betryggende avstand til bosetningsområdene (Lødøen 2010).
Forskjellene mellom Hespriholmen og Stakaldeneset kan kanskje forstås som uttrykk for ulike territorier og gruppe- eller etnisitetsforskjeller av mer overordnet karakter (Olsen og Alsaker 1984; Skjelstad 2003). Knyttet opp mot dette er det interessant at undersøkelsene i Ausevik i 2012 dokumenterte at diabasavfall fra Stakaldeneset var presset inn i sprekker i berget, noe som åpner for flere tolkningsmuligheter. Tilsvarende trekk er også kjent fra andre ristningsfelt i Europa (Bakka 1975) men også i Vingen (Lødøen 2010), hvor det kan virke som om en har hatt et ønske om å trenge gjennom overflaten. Dette synes ytterligere å underbygge at bergflaten ble oppfattet som en kontaktflate mot en underverden (Lewis-Williams og Dowsen 1990). Diabas fra Stakaldeneset står i en særstilling i dette området og har en omfattende distribusjon mellom Sognefjorden og Stadt (Olsen og Alsaker 1984). Det er også argumentert for at bruddet var et helligsted i mesolitikum, og at råstoffet hadde en sakral betydning (Olsen og Alsaker 1984:100; Lødøen 2010:42). Dette understrekes av at økser av dette råstoffet dominerer fra kontekster tolket som offerfunn fra de nærliggende fjordene til Ausevik (Lødøen 1995; Gundersen 2004).
At det er funnet et mulig huggeredskap for bergkunst i Vingen av nettopp Stakaldenesdiabas gjør det også nærliggende å tro at det samme råstoffet var i bruk i Ausevik (Lødøen 2010). Den sterke betydning Stakaldenesdiabas later til å ha i dette området – eller innenfor dette territoriet, mener jeg gjør det interessant å se for seg at bare dette råstoffet var i stand til håndtere de kreftene som bergflatene i Ausevik var omgitt av. I tillegg mener jeg det er nærliggende å forstå diabasmaterialet funnet inne i sprekkene i Ausevik som rester eller avspaltninger fra huggeredskap som har blitt benyttet for produksjon av bilder. Kanskje ble disse bitene oppfattet som såpass potente at restene måtte etterlates på feltet, i nærheten av bergkunsten. At materialet ble presset inn i sprekkene tyder, på samme måte som de geometriske figurene, at berget representerte noe det var mulig å trenge ned og inn i. Det er også interessant å se denne angivelige tilførselen av diabas i sprekker i Ausevik som en balanse mot uttaket av samme råstoff fra diabasganger – som formelig stiger opp av både sjø og underverden – ved det nærliggende Stakaldenesbruddet (Olsen og Alsaker 1984: Lødøen 2010:42).
Oppsummering
Etter min mening har ikke bergbildene i Ausevik sammenheng verken med jordbrukende grupper eller et nytt verdensbilde som ble introdusert i midten eller slutten av neolitikum. Radiologiske dateringer av kulturlagssedimenter, og samsvar med Vingen i både ikonografi og kronologi, tyder snarere på at bergkunsten skal dateres til senmesolitikum. Trolig har både lokaliteter og bergbilder sammenheng med religionsendringer som kan ha preget både gravskikk og døderiter i denne perioden. Likheten i billedsammensetninger, mellom de to stedene, med et sentralt nærvær av skjeletter, støtter etter min mening opp under at de har sammenheng med døderiter. Hvilke mennesker skjelettene i Ausevik er ment å forestille, om det er særskilte personer, eller uttrykk for kollektive ideer, er foreløpig uklart. Jeg er likevel av den oppfatning at bergkunstfeltene har hatt sentralfunksjoner for å håndtere overgangen fra liv til død, at de kan forstås som sakrale og kosmologiske uttrykk knyttet til håndteringen av døde mennesker, og at de til og med kan ha vært gravsteder. Mangelen på arkeologisk materiale forhindrer meg foreløpig fra å konkludere med at dette er rene gravplasser, men fremtidige undersøkelser i Ausevik kan gi mer kunnskap om dette. Fremstillingen av skjelettene mener jeg er en sterk indikasjon på at døderitene i denne perioden innebar både primær- og sekundærhåndtering av døde. Slike prosesser kan ha foregått ved bergkunstfeltene, alternativt at bildene forteller om slike prosesser, som foregikk andre steder. I tillegg mener jeg billedfremstillingene viser at hjortedyr spilte en sentral rolle under håndteringen av både kropp og sjel. Ut over dette bidrar resultatene til å nyansere samfunnsutviklingen i løpet av senmesolitikum, en periode som ofte er fremstilt som et nokså homogent tidsavsnitt, basert hovedsakelig på steinteknologi. Hvorfor en begynte å hugge bergkunst, og hva som førte til at dette opphørte er fortsatt et åpent spørsmål. Det er argumentert for at ekskarnasjon, desartikulering og manipulasjon av skjeletter var den rådende behandling av døde i begynnelsen av mesolitikum, men at en gjennom dette lange tidsrommet gradvis gikk bort fra denne praksis (Nilsson Stutz 2003:349). Kanskje kan forekomst av skjeletter i bergkunsten og hyppig forekommende graver med mer intakte skjeletter i slutten av senmesolittikum, representert av gravfeltene ved Skateholm og Vedbæk, samt tilsvarende felt i Europa (Grünberg 2000) forstås som at en gradvis var på vei bort fra oppdeling og manipulasjon, at denne var mindre omfattende i denne perioden og at man fikk større respekt for kroppene eller skjelettene (Nilsson Stutz 2003:349). Etter hvert som konsensus om døderiter ble oppnådd var det kanskje ikke lenger behov for å hugge bergkunst? Alternativt gikk en tilbake til tidligere praksis med å dele opp skjelettene i de etterfølgende periodene (neolitikum) hvor det igjen synes å være et fullstendig fravær av graver. Av den grunn opphørte bruken og betydningen av både Ausevik og Vingen. Det samme kan ha vært årsaken til at mange andre bergkunstfelt gikk ut av bruk andre steder i Skandinavia (bl.a. Bjerck 2008:105; Gjerde 2010:394; Lødøen og Mandt 2010). Arkeologiske utgravninger som nå er gjennomført i Ausevik viser betydningen slike har for å avdekke samtidskontekst og dateringsgrunnlag for bergkunsten. Det nære kronologiske sammenfallet mellom Ausevik og Vingen gir dessuten nye muligheter for å forstå mer av virksomheten som har foregått på disse stedene, ved at motiver og motivsammensetninger flere steder kan utfylle hverandre og bidra til å styrke fortolkningene. Jeg mener dette åpner for å se også flere bergkunstfelt som del av døderiter. Dersom Ausevik og Vingen er uttrykk for døderiter, med sine tydelige skjelettmennesker, må en selvfølgelig stille spørsmål ved hva bergkunstfelt med bare dyrefigurer er ment å utrykke, slik som ved Brandsøysund og hvordan evt. døderiter foregikk i områder som ikke har bergkunstforekomster. Til tross for at dødsfall er blant de største kriser som samfunn kan oppleve er dette knapt nok omfattet av norsk eller vestnorsk steinalderarkeologi. Dette skyldes selvfølgelig fraværet av graver, som rett og slett ikke har gjort det mulig å analysere eller teoretisere rundt dette temaet i nevneverdig grad. Fremstillingene av samfunnet blir dermed nokså kunstige hvor døden ikke et et tema. Døderitualer er langvarige prosesser som både skal håndtere døde kropper og frafall av individer med viktige sosiale og familiære relasjoner og posisjoner. Samlet innebærer dette en rekke følelsesmessige, sosiale og religiøse prosesser som et samfunn må håndtere (bl.a. Nilsson Stutz 2003). Mens vi venter på at flere spor skal dukke opp og sette oss i stand til å forstå hva slags karakter disse prosessene hadde, kan fortsatte analyser av ikonografien ved bergkunstfeltene eller undersøkelser av nærområdene til bergkunsten gi oss flere utfyllende svar. Selv om avtorvingene i Ausevik på 1930- og 1960-tallet var utført i beste hensikt, representerer de likevel et paradoks med sitt ensidige fokus på bildene. Fremgangsmåten bidro etter mitt syn til å ødelegge de aller viktigste kildene for å datere og forstå hva som foregikk ved lokalitetene. Til tross for forstyrrelser viser det seg likevel at undersøkelser gir muligheter for å finne intakte spor og isolere hendelser som skjuler kunnskap om samtiden til bergkunsten. I jord- og torvmassene i Ausevik finnes det fortsatt kilder som kan bedre vår forståelse av hva som foregikk ved lokaliteten, noe som bør undersøkes nærmere. Selv om kildemateriale av denne karakter fortsatt bare gir relative og indirekte dateringsmuligheter for bergkunsten, mener jeg denne tilnærmingen gir et bedre utgangspunkt, og en mer avgrenset og sikrere datering av bergkunsten, enn det sammenligningsstudier over store avstander og relasjoner til fortidige strandlinjenivå gir. I tillegg gir arkeologiske utgravninger inntil flater med bergkunst langt bedre innsikt i hva som har foregått ved feltene.
Summary
The first part of the paper discusses the dating of the rock art site Ausevik in Flora, Sogn og Fjordane, and evaluates previous suggestions from the last approximately 80 years, based primarily on stylistic comparisons and to some extent shore line displacements. On the basis of new evidence from excavations at the site it is argued that the rock art should be dated to the Late Mesolithic, and that its iconography, use and expression is simultaneous with the more renown Vingen site a short distance further north. This opens for a much better understanding of the similarities of images and the organisation and expression of the narratives at the two sites. In the second part of the paper it is argued that both these sites are related to mortuary practises at the term of the Late Mesolithic period in Western Norway. It seems also to address important ideological issues in the relation between animal images and what seem to be representations of skeletons. The iconography also hints at reasons why cemeteries or graves have not been found in any numbers. The practise in Western Norway might have been of another tradition.
Figur 1. Kart over Sogn og Fjordane med plasseringen av Ausevik, samt en del sentrale steds- og lokalitetsnavn (Illustrasjon Arkikon).
Figur 2. Ausevikfeltet slik det ser ut i dag sett fra øst. Under arkeologiske undersøkelser i 2005 ble det gravd en prøverute i det vegetasjonsdekkede området til venstre, og en i området som ligger sentralt i bildet. Felt II er delvis tildekket (Foto T. K. Lødøen)
Figur 3. Fra den første ryddingen av Ausevik i 1934. Tykke torvlag og svære furutrær preget området på denne tiden (Foto Johs. Bøe).
Figur 4. Utsnitt av felt II som dessuten gir et representativt bilde av de mest vanlige figurene i Ausevik. Nummereringen følger Hagen (1969). Det er nærliggende å forstå mange av de geometriske figurene som uttrykk for skillet mellom en levende verden og en dødeverden. Lengst til venstre i motivkomplekset 19-22 synes nettopp dyr å være adskilt fra den verden som skjelettmennesket har havnet i.
Figur 5. Felt III som viser en rekke dyrefigurer og geometriske motiv. Walderhaug argumenterer for at fig nr 51 er en båtfigur av Mandts A1 –type b. Nummereringen følger Hagen (1969).
Figur 6. Vegetasjonsdekket løsmasseområde som ble gjenstand for arkeologiske undersøkelser i 2005 og 2012. Her fra innmålingsarbeid. Prøverute som ble gravd i 2005 kan skimtes under totalstasjon. Bergkunstområdene ble tildekket under undersøkelsene (Foto T.K. Lødøen)
Profiltegning av profilen i bildet under.
Figur.7. Nord-sørgående profil, gjennom vegetasjonsområdet, som ga fornyet innsikt i den stratigrafiske jordbunnsituasjon ved felt II. Her vises den tydelige forsenkningen berget som har bidratt med gode bevaringsforhold (under, venstre), samtidig kan en tydelig se forstyrrelsene av lagfølgen lengre nord (over). Prøverute fra 2005 ble gravd til høyre for den største steinen sentralt i bildet. Legg også merke til nærheten mellom bergkunst og jordbunnsforhold. Det ble funnet flere knakkesteiner i tilknytning til de jordfaste steinene som delvis stikker ut av jordmassene (Foto T. K. Lødøen/Illustrasjon C. Tøssebro og T. K. Lødøen)
Figur 8. Tabell med radiologiske dateringer fra undersøkelser i Ausevik i 2005 og 2012, sortert stratigrafisk.
Figur 9. Fordelingen av radiologiske dateringer. Til venstre fremgår lag og årstall for undersøkelsene som kan sees i sammenheng med figur 7. Her finnes flere eksempler på det som trolig er forstyrrelser av stratigrafien i områdets øvre del. Ristningsaktiviteten kan sannsynligvis settes i sammenheng med tidsrommet fra ca cal 5000 BC – 4600. De eldste dateringer viser trolig til aktivitet i området før ristningsaktiviteten.
Figur 10. Stor stein som var delvis skjult av jordmassene med knakkestein liggende like oppunder. I tilknytning til en av de andre steinene ble en annen knakkestein påvist (innfelt). Legg merke til huggemerkene og steinens butte karakter (Foto T. K. Lødøen)
Figur 11. Et utvalg av skjelettfigurene i Ausevik (øverst) og Vingen (nederst).
Figur 12. Skjelettmennesker på ryggen av hjortedyr kanskje som uttrykk for regenerasjon hvor disse dyrene spilte en avgjørende rolle. Fra Ausevik (innfelt) og Vingen.