100 år med dokumentasjon av bergbilder

by Trond Lødøen

Panoramabilde fra Vingen med Vingepollen midt imot. Ristningene er spredt rundt i området, på svaberg, jordfaste blokker og mindre stein. Opprinnelig styrtet en foss ned fjellsidene innerst i pollen, men denne er i dag regulert bort (Fotograf Arve Kjersheim).

Det er nå over 100 år siden et av de mest markante kulturminner på Vestlandet første gang ble offentliggjort. I tidsskriftet Oldtiden kunne man i 1912 lese en artikkel med tittelen; «Helleristningsfund ved garden Vingen, Ytre Nordfjord». Artikkelen var forfattet av overrettssakfører Kristian Bing fra Bergen, som et par år tidligere hadde kommet over helleristningene.

Bing hadde oppholdt seg i Bremanger, lengst nord i Sogn og Fjordane for å klatre østveggen av fjellmassivet Hornelen, da han fikk høre om nyoppdagelsene i nærområdet. Klatreren var også en ivrig amatørarkeolog som straks fattet interesse for opplysningene. Kort tid etter ble han tatt vel imot av eier Thue Gullaksen Vingen som viste frem serier av dyrefigurer hugget inn i svaberg og jordfaste stein rundt en liten fjordarm rett øst for Hornelen. Bing kunne for alvor slå fast at det virkelig dreide seg om forhistoriske helleristninger, og var ellers overveldet av bildene, noe som også må ha inspirert eieren, som i tiden fremover varslet om en rekke nyoppdagelser – både liggende fremme i dagen men også slike som han sørget for ble gravd fram under mose og lyng. Det hører med til historien at Bing også hadde andre interesser og så umiddelbart potensialet i den kraftfulle fossen som gikk kast i kast nedover fjellsiden innerst i pollen og kjøpte likså godt hele gården av Thue Gullaksen Vingen noen år etter. Fallrettighetene solgte han videre til andre aktører med en eventyrlig fortjeneste, før de endte opp som en del av Elkems industrigrunnlag. Et par parseller ble beholdt, mens bergene med helleristninger i stor grad ble solgt videre til Bergens Museum. Endeliktet er at det i dag er Universitetet i Bergen som både er eier og forvalter av kulturminnene i Vingen. Sistnevnte oppgave er dessuten et samarbeid med kulturavdelinga ved Sogn og Fjordane fylkeskommune, det hele delegert til oss av Riksantikvaren.

For Thue Gullaksen Vingen og lokalkjente hadde bildene vært kjent i lang tid da Bing besøkte Vingen, trolig allerede fra rundt 1884, men opplysningene om ristningene var i liten eller bare beskjeden grad spredt videre til andre. Artikkelen til Bing markerte derfor et klart vendepunkt for stedet og førte til en voldsom interesse. Allerede samme år var representanter fra Bergens Museum på plass og en gikk straks i gang med å planlegge hvordan helleristningene - som en etter hvert ble klar over talte mange hundre figurer - kunne dokumenteres. Den aller første dokumentasjonen ble gjennomført av Jan Petersen og museets preparant Olav Espevoll. Haakon Shetelig som var styrer ved Bergens Museum, besøkte stedet året etter sammen med Petersen og innså det store potensialet i Vingen. Han engasjerte straks den svenske arkeologen Gustaf Hallström for å gjennomføre en vitenskapelig undersøkelse av ristningene. Shetelig mente Hallström var aller best egnet til denne oppgaven på grunn av sitt mangeårige arbeid med dokumentasjon av ristninger i Sverige, bla den store lokaliteten Nämforsen i Ångermanland som han publiserte allerede i 1907. Samme år – i 1913 - var Hallström på plass i Vingen, også han assistert av preparant Espevoll, og dokumenterte om lag 600-700 figurer, Ikke bare var han en dyktig arkeolog, han var også en svært habil fotograf som har gitt oss unik innsikt i områdets karakter slik det så ut på begynnelsen av århundret, da det blant annet var mange fastboende i Vingen. Det tok likevel lang tid for Hallström å gjøre seg ferdig med dokumentasjonen i Vingen og få dette publisert. På begynnelsen av 1920-tallet kan det virke som om Shetelig må ha blitt lei av å vente på at Hallström skulle publisere sitt tilfang – og rett og slett blitt urolig for at hans dokumentasjon ikke ville bli ferdigstilt. Samtidig hadde en annen bevissthet grodd frem hos norske arkeologer, at publisering av originalmateriale her til lands burde forbeholdes norske forskere. Dette var faktorer som trolig medførte at Shetelig nå gav Johs Bøe, som allerede var ansatt ved Bergens Museum, i oppdrag å publisere samtlige vestnorske helleristninger. Bøe gjennomførte feltdokumentasjon gjennom sommeren 1925 og 1927, også han assistert av Espevoll, og publiserte over 800 figurer - i sin Felszeichnungen im Westlichen Norwegen, som del av Bergens Museums Skrifter i 1932. Hallström på sin side hadde fortsatt sitt monumentalarbeid om fangststeinalderens bergkunst i Skandinavia med feltopphold ved så og si samtlige kjente felt med veideristninger her til lands, hvor han også forsøkte å se likhetstrekk mellom enkeltfelt, analysere stiltyper, se sammenhenger og trekke konklusjoner. Omfanget var blitt temmelig stort og publiseringen stadig utsatt. For ham ble det nyttig at Bøes publikasjon ble tilgjengelig, før han i 1938 kunne publisere sitt eget arbeid om Vingen – og hele 38 andre lokaliteter under tittelen Monumental art of Northern Europe: The Norwegian Localities. Knappe to år etter at Hallströms dokumentasjon og fortolkning var publisert, var ekteparet Eva og Per Fett i de samme traktene for å undersøke noen helleristninger som det kan virke som om hverken Bøe eller Hallström fikk tid til å undersøke - ved nabogården Vingelven. Disse inkluderes ofte i det som kan omtales som Vingenområdet, åpenbart del av den samme tradisjonen som det øvrige ristningstilfanget i området, og er derfor naturlig å ta med her. Deres arbeid ble publisert i Bergens Museums årbok i 1941 som Nye ristningar i Nordfjord: Vingelva og Fura.

Etter denne publikasjonen går Vingenområdet inn i sin roligste periode med hensyn til dokumentasjon og publisitet før man 20 år etter, på begynnelsen av 1960- tallet, gjør store nyoppdagelser i området. Nå var det Egil Bakka som gikk i gang med å sikre nytt tilfang. Bakka hadde med seg en rekke studenter, fra både Bergen og Oslo og ble dessuten ofte assistert av en lokal hjelper - Helga Vingelven - fra nettopp nabogården. I tillegg hadde han uvurderlig hjelp av Peder Vingen – nest yngste sønn av Thue - som holdt til i Vingen store deler av året og som hadde detaljert oversikt over et stort antall bilder. Utover på 1960-tallet ble det jevnt og trutt funnet nye figurer noe som medførte at Bakkas planer om å publisere det nye tilfanget, stadig ble utsatt. Han kom heller aldri helt i mål med dette arbeidet på grunn av sykdom og en alt for tidlig død. Flere viktige artikler som delvis tok opp i seg tilfanget fra Vingen, ble imidlertid publisert av Bakka på 1970-tallet bla; Om alderen på veideristningene utgitt i Viking i 1973, og On Shoreline dating of Artic Rock Carvings in Vingen, Western Norway i Norwegian Archaeological Review i 1979. Bakka etterlot seg et omfattende dokumentasjonsmateriale, med bilder, kalkeringer og avstøpninger, samt en rekke velskrevne dagbøker som omfattet mer enn 700 nye figurer.

Den vanskelige forvaltningen Utover på 1970-tallet økte interessen for Vingen blant publikum. Samtidig økte presset fra reiselivsnæringen om bedre tilgjengelighet. Dette førte til at det ble anlagt gangstier mellom de største ristningsfeltene, laget brosjyrer og satt opp informasjonsskilt. I samband med denne første tilretteleggingen, ble også flere av ristningsfeltene malt opp fordi ristningene kunne være vanskelige å se for et utrenet øye. Parallelt med dette begynte en for alvor å innse at bergkunsten var i ferd med å forvitre bort. Nå ble en annen type dokumentasjon satt på dagsordenen – nemlig kartlegging av skader og studier av den befatning bergkunsten var i. Hallström og Bøe hadde alt tidlig på 1900-tallet påpekt at ristningene i Vingen var svært medtatte. I dagbøkene til Bakka fra 1960- og begynnelsen av 1970-åra bekreftes dessuten ristningenes dårlige bevaringstilstand. Fra midten av 1960-åra og framover ble ristningene dessuten utsatt for flere tilfeller av stygt hærverk. En rekke felt ble tilgriset med tusjrabbel og maling, i tillegg til at mange figurer ble skadd med dype og skjemmende riper. Kartleggingen på 1970-tallet konkluderte med at tilstanden for ristningene i Vingen var særlig kritisk og at det hastet med å finne mottiltak. Denne situasjonen samt opplysninger om mange andre felt som var i en kritisk tilstand, medførte at det ble satt i gang aktiv forskning for å finne frem til den beste sikringsmåten og de mest egnede konserveringsmetoder. Den våknende erkjennelsen av et stort skadeomfang, aktualiserte dessuten behovet for et mer omfattende vern enn Lov om kulturminner var i stand til å innfri på slutten av 1970-tallet. Dette førte til at Vingen ble opprettet som Landskapsvernområde, men hindret likevel ikke at lokaliteten ble utsatt for nye tilfeller av hærverk. Forskerne som besøkte Vingen både på 1980-tallet og 90-tallet, fikk seg flere ganger en støkk i livet. Mange felt var kraftig tilgriset av maling og en rekke enkeltfigurer var vandalisert av streker og det som kunne virke som forsøk på å rispe bort figurene i sin helhet. Delvis foranlediget av dette samt den kritiske tistanden mange felt var i rundt om i landet medførte at Riksantikvaren kunne presentere en landsdekkende registrering der det gikk fram at mer en 90 prosent av landets bergkunstlokaliteter hadde ulike grader av skader. Denne dokumentasjonen rundt midten av 1990-tallet ledet senere frem til Bergkunstprosjektet.

Bergkunstprosjektet Under Riksantikvarens Nasjonale Bergkunstprosjekt i tidsrommet mellom 1996 og 2005 ble det satt nytt fokus på Vingen, hvor en rekke forskningstilnærminger ble gjennomført for å finne ut hva som førte til nedbrytingen av berget og ødeleggelsen av bildene. I løpet av prosjektperioden ble det nedlagt et stort arbeid med å dokumentere klima og vegetasjonsutvikling, samt kjemiske og biologiske nedbrytingsprosesser. Alt tidligere dokumentasjonsmateriale måtte dessuten gjennomgås og sammenholdes med forholdene i terrenget. Dette resulterte i intens og langvarig leiting i området for å finne igjen felt og figurer som Hallström, Bøe og Bakka hadde dokumentert, men som i åras løp var blitt dekket av tjukke lag med lav, overgrodd av torv eller som bare var fragmentarisk bevart. Selv om de tre pionerene i Vingen var svært omhyggelige med selve dokumentasjonen av bergbildene, var det ikke alltid like lett å finne ut av lokaliseringsbeskrivelsene deres. Her spiller selvfølgelig mange faktorer inn, blant annet må tilgroing av området ta sin del av skylden. Et annet forhold er at ristningene ofte finnes på små og uanselige steiner som det er vanskelig å gi en god stedsangivelse for i det stein-og blokkrike Vingenlandskapet. Søk etter figurene som Bøe, Hallström og Bakka hadde dokumentert, førte til at ytterligere 6-700 figurer kom for en dag, slik at omfanget i dag er om lag 2300 figurer. Men vi vet med sikkerhet at antallet kommer til å stige i årene som kommer.

Under årene med bergkunstprosjektet og senere på 2000-tallet ble det dessuten gjennomført en rekke arkeologiske utgravninger som har gitt oss verdifull tilleggsinformasjon om bruken av området i forhistorisk tid. Dette gjør oss enda bedre i stand til å forstå hva alle bildene i berget kan ha betydd. Under årene med bergkunstprosjektet innså en dessuten at verken opprettelsen av Vingen Landskapsvernområde, fredningsbestemmelsene i lovverket eller omfattende tilretteleggings- og informasjonstiltak hindret skader på ristningene, noe som i stor grad ble forårsaket av ukontrollert ferdsel. Dette medførte at det i 2001 ble innført en permanent fredning av ristningsområdet med et generelt ferdsels- og ilandstigningsforbud, men hvor det i dag gis dispensasjon for organiserte grupper med autoriserte guider, samt forskere og forvaltningspersonell. Status 2012 Dette er i grove trekk historikken for Vingen oppsummert. For å gi andre innblikk i hva stedet representerer har Gro Mandt og undertegnede, begge arkeologer ved Universitetet i Bergen, et mål om å publisere i alle fall deler av vår kunnskap om Vingen i løpet av 2012. Vi har jobbet lenge med denne lokaliteten og fått noe vi all beskjedenhet vil kalle et unikt innblikk i stedets historie, mystikk og karakter, og som vi ønsker å formidle videre – og nærmest gjøre opp status for dette kulturminnet. Vårt bidrag er ment å sikre Vingens kunnskapspotensial for kommende slekter, og kanskje bidra til et fornyet fokus for kulturminnet. Her vil også det formidable arbeidet Egil Bakka gjennomførte på 1960-tallet trekkes frem. Publiseringen i Oldtiden ble opptakten til et vedvarende dokumentasjonsarbeid som har vart i 100 år, og som vi vet kommer til å fortsette i årene som kommer. For vår del har det også vært nyttig å høste av den kunnskapen som er overlevert oss fra folk som i lang tid har hatt tilhold i området her, i første rekke Vingelvenfamilien. Hva slags karakter vårt bidrag vil ha, vil vi nødig avsløre i detalj før det ser dagens lys, men intensjonene er å samle all relevant forskningsdokumentasjon fra Vingen og gjøre denne tilgjengelig for andre forskere og interesserte. Vi har fortsatt faglige interesser knyttet til lokaliteten, men har for lengst innsett at stedet er utømmelig som kilde til kunnskap om den forhistoriske virksomheten i området. Mange spørsmål står fortsatt ubesvarte, men slik vi ser det, er det på høy tid å eksponere vår viten overfor andre. Nettopp på denne måten kan fagdebatten om hva Vingen representerer, best fortsette.



Søk
Linker
Bilder

Tidligere eier Thue Gullaksen Vingen fotografert på gården i 1913 av den svenske arkeologen Gustaf Hallström.

Dokumentasjonsarbeid i 1913. Preparant Espevoll tar seg ei pipe mens han venter på at fotografen skal gjøre seg ferdig (Fotograf Gustaf Hallström).

Et av de mest avfotograferte motivene i Vingen hvor Hornelen ruver over landskapet lengst bak i bildet. Toppen ble besteget flere ganger av Kristian Bing og om lag tusen år tidligere av Olav Trygvasson. I midten Vingeneset hvor det finnes mange ristninger og lengst fremme noen av motivene som finnes på bergryggen Hardbakken (Fotograf Trond Lødøen).

Forsøk på forstå utviklingen av dyrefigurene i Vingen utarbeidet av Egil Bakka. Han argumenterer for en endring av stil og uttrykk gjennom fire faser hvor eksempler på den eldste typen - den mest naturalistiske - er gjengitt øverst og hvor de etterfølgende fasene som gradvis blir mer stilistisk og skjematisk er presentert under.

Flere rekker av særlig dyrefigurer langs denne lange bergryggen – kalt Hardbakken kommer godt frem i kveldsbelysning fra sola (Fotograf Arve Kjersheim).

Oversiktsbilde over området Bakkane inne på Vingenterrassen. I midten to steinaldertufter med sjakt gjennom mellomliggende veggvoller som del av en arkeologisk undersøkelser av undergrunnen. Svært mange av de omkringliggende blokker og jordfaste stein har bergkunst hugget inn i seg (Fotograf Trond Lødøen).